Mbl.is/morgunbladid

Torsdag 13. juli, 2006 – musikk

MUSIKK – Nordens hus

Magisk poesi

Klaverrecital

Verker av Gunnar Andreas Kristinsson, Bela Bartok, Lasse Thoresen, Harald Sæverud, Igor Stravinsky og Dimitri Shostakovich. Mandag 10. juli.

 

Bilde:  Den unge og formidable pianisten fra Norge, Joachim Kjelsaas Kwetzinsky.

 

GUNNAR Andreas Kristinsson er en talentfull komponist og han hadde to stykker på konserten til pianisten Joachim Kjelsaas Kwetzinsky i Nordens hus mandag kveld. Stykkene, som har titlene Cycles og Fagurt er i fjörðum er begge interessante, spesielt det siste. Der arbeidet Gunnar med strofer fra en folkemelodi med samme tittel og skapte av disse klart avgrensede flater, som sto særdeles godt til hverandre. De dramatiske motsetningene i musikken påvirket dypt, prosessen var spennende og atmosfæren sjarmerende mystisk. Resultatet ble en magisk poesi, som vanskelig lar seg definere, men som allikevel var til å ta og føle på.

I Cycles, som hadde vesentlig mindre omfang, kunne man høre mikromelodier og mikrorytmer, som ble gjentatt gang på gang uten noe særlig forandring i musikken, men som var målrettet på en interessant måte.

Eventuelt kan man kritisere begge musikkstykkene for å være litt ”upianistiske,” Gunnar utnyttet ikke akustikken til klaveret noe særlig; skrivemåten var temmelig naken, nærmest tørr. Spesielt skurret det når de samme strofene i Det er vakkert i fjordane ble spilt øverst i diskant og nederst i bass uten at de ble farget på noen måte med klangen. Stemmen til klaveret var for monoton; muligens ville stykket falt heldigere ut i en bearbeidelse for orgel, som har et større fargespekter, eller rett og slett for orkester.

 

De andre komponistene på programmet, Bartok, Stravinsky og Shostakovich, utnyttet mulighetene til instrumentet bedre. Selv Solspill (1983), som var minimalistisk i formen, var mer ”pianistisk” enn musikken til Gunnar. Glitrende mikromelodier øverst i diskant klang vidumderlig med matte og likevel betydningsladede toner i bakgrunnen, og stemningen var gripende.

Generelt var konserten interessant; programmet uvanlig spennende (nærmest alt fra nittenhundretallet og totusentallet), for eksempel var pianosonaten til Stravinsky et ønskeverk, men den spilles sjelden her til lands. Kwetzinsky spilte stykket mesterlig og tolket det med en følelsesmessig distanse. Dette var på sin plass, ettersom Stravinsky sa at musikken i seg selv ikke formidlet noe som helst, at den først og fremst var organisering og samordning av lyder og rytmer; all betydning som den var blitt tillagt var kun et bedrag. Dette er selvfølgelig riktig, men på den andre siden blir rytme, tonehøyde, overtoner og andre ting i musikk lett til en metafor for forskjellig menneskelig erfaring, selv om musikken ikke uttrykker dette eksplisitt. Kwetzinsky passet på aldri å forsøke å lage noe ut av musikken til Stravinsky; stykket blomstret først og fremst som et nøye organisert, iskaldt mønster av toner – det var meget underholdende.

På den andre siden var intensiveringen i to preludier og fuger av en annen komponist, Shostakovich, en virkningsfull metafor for uhemmede følelser. Den kraftfulle, uhemmete klaverspillet forsterket inntrykkene til magiske høyder, og det samme kan en si om den dundrende musikken til Harald Sæverud, Slåtter og stev fra Siljustøl. Det tekniske spilliet var fantastisk bra og fortolkningen lidenskapelig og temperamentsfull. ”Barbarisk allegro” av Bartok var også fabelaktig, og slik kan en fortsette. Vi ønsker Kwetzinsky velkommen hit til konsertfremfremførelser jo før jo heller.

 

Jonas Sen