Mbl.is/morgunbladid
Torsdag 13. juli, 2006 – musikk
MUSIKK – Nordens hus
Magisk poesi
Klaverrecital
Verker av Gunnar Andreas Kristinsson, Bela Bartok, Lasse
Thoresen, Harald Sæverud, Igor Stravinsky og Dimitri Shostakovich. Mandag 10.
juli.
Bilde: Den unge og formidable pianisten fra Norge,
Joachim Kjelsaas Kwetzinsky.
GUNNAR Andreas Kristinsson er en
talentfull komponist og han hadde to stykker på konserten til pianisten Joachim
Kjelsaas Kwetzinsky i Nordens hus mandag kveld. Stykkene, som har titlene
Cycles og Fagurt er i fjörðum
er begge interessante, spesielt det siste. Der arbeidet Gunnar med strofer fra
en folkemelodi med samme tittel og skapte av disse klart avgrensede flater, som
sto særdeles godt til hverandre. De dramatiske motsetningene i musikken
påvirket dypt, prosessen var spennende og atmosfæren sjarmerende mystisk.
Resultatet ble en magisk poesi, som vanskelig lar seg definere, men som
allikevel var til å ta og føle på.
I Cycles, som hadde vesentlig mindre
omfang, kunne man høre mikromelodier og mikrorytmer, som ble gjentatt gang på
gang uten noe særlig forandring i musikken, men som var
målrettet på en interessant måte.
Eventuelt kan man kritisere begge
musikkstykkene for å være litt ”upianistiske,” Gunnar utnyttet ikke akustikken
til klaveret noe særlig; skrivemåten var temmelig naken, nærmest tørr. Spesielt
skurret det når de samme strofene i Det er vakkert i fjordane ble spilt øverst
i diskant og nederst i bass uten at de ble farget på noen måte med klangen.
Stemmen til klaveret var for monoton; muligens ville stykket falt heldigere ut
i en bearbeidelse for orgel, som har et større fargespekter, eller rett og
slett for orkester.
De andre komponistene på programmet,
Bartok, Stravinsky og Shostakovich, utnyttet mulighetene til instrumentet bedre.
Selv Solspill (1983), som var minimalistisk i formen, var mer ”pianistisk” enn
musikken til Gunnar. Glitrende mikromelodier øverst i diskant klang vidumderlig
med matte og likevel betydningsladede toner i bakgrunnen, og stemningen var
gripende.
Generelt var konserten interessant;
programmet uvanlig spennende (nærmest alt fra nittenhundretallet og
totusentallet), for eksempel var pianosonaten til Stravinsky et ønskeverk, men
den spilles sjelden her til lands. Kwetzinsky spilte stykket mesterlig og
tolket det med en følelsesmessig distanse. Dette var på sin plass, ettersom
Stravinsky sa at musikken i seg selv ikke formidlet noe som helst, at den først
og fremst var organisering og samordning av lyder og rytmer; all betydning som
den var blitt tillagt var kun et bedrag. Dette er selvfølgelig riktig, men på
den andre siden blir rytme, tonehøyde, overtoner og andre ting i musikk lett
til en metafor for forskjellig menneskelig erfaring, selv om musikken ikke
uttrykker dette eksplisitt. Kwetzinsky passet på aldri å forsøke å lage noe ut
av musikken til Stravinsky; stykket blomstret først og fremst som et nøye
organisert, iskaldt mønster av toner – det var meget underholdende.
På den andre siden var
intensiveringen i to preludier og fuger av en annen komponist, Shostakovich, en
virkningsfull metafor for uhemmede følelser. Den kraftfulle, uhemmete
klaverspillet forsterket inntrykkene til magiske høyder, og det samme kan en si
om den dundrende musikken til Harald Sæverud, Slåtter og stev fra Siljustøl. Det
tekniske spilliet var fantastisk bra og fortolkningen lidenskapelig og
temperamentsfull. ”Barbarisk allegro” av Bartok var også fabelaktig, og slik
kan en fortsette. Vi ønsker Kwetzinsky velkommen hit til konsertfremfremførelser
jo før jo heller.
Jonas Sen